Når vi likevel var ute, og var blitt våte, så kunne vi jo gå Bergmannstien også? Jeg ville ikke, mente han kunne gå selv, men lot meg overtale. Lettlurt, og glad for det :)
Første bilde er fra Liahaugen. Liahaugen er litt av vår lokalhistorie og desverre er plassen snart historie. Det finnes ikke nok vilje, engasjement eller penger til å sette plassen i stand. Spørsmålet er om bevaring er grunn nok. - Selvsagt er bevaring grunn nok! Plassen er den eneste med både bolighus, stabbur og fjøs, som er igjen fra tida da mennene arbeidet i gruva og kvinnene hjalp til og drev små bruk for å klare forsørge familien. Liahaugen var husmannsplass under gården Fagerlia, men den gården er helt borte og erstattet med industribygg. Liahugen er en liten perle og plassen er et fint samlingsted for turgåere.
Gjennom tunet i Liahaugen går Bergmannstien. Smal sti tråkket opp av bergmenn med sitt arbeidssted i Fagerlia og heimrom i Bjørnli eller Elvadalen. Ja, de gikk fra Storås og Rindal også - en times gange, eller mer, var ikke uvanlig før og etter arbeidsdager på 10-12 timer. Det er disse menn og kvinner som har lagt grunnlaget for noen av de goder vi tar for gitt. Rettigheter, plikter og goder i samfunnet og arbeidslivet har noen før oss kjempet fram - lett og glemme, men påminnelsen ligger i stien her.
Å gå Bergmannstien er ren nytelse for kropp og sjel. Selv om det i kveld regnet kraftig, er den korte turen gjennom skogen en nytelse. Mykt å gå, og så stille det kan være i en skog med masse fugler, utallige ulike skogsblomster som pynter langs stien og nesten helt til slutt en hilsen fra nyere tid.
Bilens inntog i skogen. Bilen er helt utslitt og lener seg til en furu for litt støtte. Slik har sikkert en og annen bergmann også støttet seg og kvilt en stund, før han tråkket videre heimover etter arbeid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar